– Jeg håper jo at de kongelige synes dette høres ålreit ut, sier Gunnar Sand beskjedent.

Torsdag formiddag skal nemlig UNIS-direktøren holde et foredrag om sitt store hjertebarn. De norske tronarvingene, kronprinsesse Victoria av Sverige og kronprins Frederik av Danmark er tilhørere.

– Jeg har aldri møtt dem før, men jeg får satse på at jeg klarer å skape en viss entusiasme, sier Sand til Nordlys.

«Dream team»

Første kapittel i historien om et Svalbard fritt for CO2-utslipp ble skrevet like etter at Sand flyttet til Longyearbyen i 2006. Omtrent samtidig ble også geologiprofessor Alvar Braathen ansatt ved UNIS (Universitetet på Svalbard).

Sand hadde fram til da arbeidet med rensing av CO2, mens Braathen hadde jobbet med lagring. Et ekte «dream team» i arbeidet for å gjøre øygruppen i nord til verdens første sted uten den forurensende klimagassen.

Under to år etter at den tilsynelatende ville ideen ble klekket ut, har Sand og Braathen allerede tatt flere sjumilssteg på veien mot målet: Et CO2-deponi langt under jordoverflaten på Svalbard.

I 2007 ble det gjennomført to vellykkede prøveboringer. Analysene av disse tyder på at det vil være mulig å lagre flytende CO2 mellom sandkornene i et spesielt porøst sandlag – under permafrosten og et tykt lag solid skifer.

Hydrogenscootere

Neste måned skal den tredje og siste boringen, nesten 1.100 meter rett ned i bakken, gjennomføres i Adventdalen – bare noen få kilometer fra Longyearbyen.

Da vil forskerne ha det endelige svaret. Deretter er målet å pumpe CO2 inn i sandsteinen, for så å finne ut hvordan klimagassen oppfører seg i fjellet. Går alt som forskerne vil, skal det bli slutt på CO2-utslippende fra kullkraftverket i Longyearbyen.

– Målet er at vi i 2015 skal ha alt av rensing og lagring på plass.

Gunnar Sand våger så vidt å se ennå lenger fram i tid:

– Ti år etter – i 2025, er drømmen at scooter- og bilparken på Svalbard skal være byttet ut til hydrogendrevne kjøretøyer. Men egentlig har vi ikke kapasitet til å tenke på det nå – vi har mer enn nok.

Utstillingsvindu

Årsaken til at nettopp Longyearbyen er spesielt velegnet til denne type forskning er at boringen kan foregå på land. For 100 millioner år siden lå Svalbard under havet – og bergartene er derfor av samme type som sokkelen i Barentshavet.

– Det blir både tryggere – og selvsagt mye rimeligere – å gjennomføre prosjektet her enn langt ute i havet.

Sintef og NGU i Trondheim, Universitetet i Bergen, Store Norske-konsernet, Gassnova og ConocoPhillips har vært med på prosjektet siden starten. Nå er også giganten StatoilHydro inne.

Og prisen?

– Mellom en hel og en halv milliard kroner, hvis vi gjennomfører hele prosjektet, sier Gunnar Sand, og legger til:

– Av og til ser vi på hverandre og lurer på hva vi har satt i gang. Men det er virkelig et kjempeartig prosjekt. Om vi lykkes vil Svalbard bli et utstillingsvindu for hele verden, fastslår han. (ANB)