Kvinnheringen har starta ein eigen innsamlingsaksjon til Kreftforeningen. Gi ditt bidrag her.

Mange veit nok kven Lars Martin Teigen er. Han er blant anna ein svært dyktig fotograf som vi i Kvinnheringen har samarbeidd med i fleire år. Mange veit også at Lars Martin har vore dødssjuk, og at han framleis går til kontroll. Han har vore open om sjukdomen, men dei gongene Kvinnheringen har spurt han om intervju, har han sagt nei. Kva han eigentleg har vore gjennom, veit berre dei nærmaste – fram til no. Denne gongen, i samband med kreftavisa, fekk vi overtalt han.

– Eg er ikkje så veldig glad i å stikka meg fram, spesielt ikkje når det ikkje er for ei god sak. Då eg blei intervjua på TV2 og i VG var det for at andre skulle få same moglegheitene som meg, då staten ikkje ville betala for medisinen. Grunnen til at eg sa ja til å stilla opp i Kvinnheringen no var at eg likte initiativet med ei slik avis, og at eg på den måten er med på å støtta ei god sak fordi overskotet går til Kreftforeningen, seier Lars Martin.

Føflekkreft med spreiing

Vi møter han heime i Teigen. Dei som kjenner Lars Martin veit at han snakkar på inn- og utpust, og at humor og latter ikkje er langt unna. Han ser ikkje sjuk ut, der han sit i sofaen og skjenkjer oss kaffi. Han har førebudd seg godt, og har skrive ut over fem sider med tekst om sjukdomsforløpet, datoar og behandlingsprosessen. Det er tydeleg at når han først skal snakka om noko som ligg han hjarta nært, så skal det vera skikkeleg og grundig.

– Eg kunne sikkert skrive ei bok! ler han.

Å gå i detalj i dette intervjuet har vi ikkje plass til, men kortversjonen er omtrent slik:

Krefthistoria til Lars Martin starta i juni 2009, med det han trudde var ein uskuldig føflekk på ryggen, som fleire rundt han sa han burde få sjekka. Då han kom seg til helsesenteret fekk han beskjed om at den burde fjernast, men at det ikkje hasta, han fekk time nokre veker seinare. Men medan han var på jobb på Søral nokre dagar seinare blødde det frå føflekken. Lars Martin blei uroleg, og fekk ein akuttime.

– Eg merka det på måten fastlegen reagerte på då han såg føflekken, at dette var skummelt, hugsar Lars Martin.

Fastlegen hans skar føflekken vekk, og sendte den til analyse. Det viste seg at den var vondarta, og eit par veker seinare måtte Lars Martin til poliklinikken på Haukeland sjukehus, der dei skar vekk meir av huda rundt føflekken for å vera sikker på å få vekk det kreftramma vevet. Då han seinare var på fleire kontrollar fekk han beskjed om at alt såg ok ut, og Lars Martin tenkte ikkje meir over det. Men i desember, medan han jobba med å innreia annekset sitt, fall han ned mellom bjelkane og slo seg. Seinare på dagen oppdaga han ein klump under venstre arm. Han trudde det berre var ein kul eller blodansamling etter fallet, og rekna med det ville gå over. Han gjekk til fastlegen sin, som også ville venta og sjå, men ikkje for lenge med tanke på den vondarta føflekken han hadde fjerna. Då klumpen ikkje var borte etter ei viss tid, blei Lars Martin sendt til Stord sjukehus for ultralyd og CT, og fastlegen bad om undersøking av klumpen på Haukeland. Han fekk time hos ein lege på Haukeland som frykta klumpen var vondarta, og meinte det hasta. Dessverre hadde legen rett. Klumpen blei operert vekk, saman med alle lymfer under armen i same området. Vidare viste ein pet scan at kreften hadde spreidd seg til lymfer på venstre side av halsen og under kragebeinet. Medan han venta på operasjon poppa det ut ein klump på ryggen hans, og den blei fjerna i same operasjon. Etter operasjonane fekk Lars Martin beskjed om at han trong stråling når operasjonssåra hadde grodd.

– Det var slag på slag i ansiktet, den eine dårlege beskjeden etter den andre. Å gå slik og venta på å få svar på prøvar, er rett og slett psykisk terror, seier Lars Martin alvorleg.

Mellom 18. mai og 30. juni 2010 blei han strålt til saman 30 gonger under armen og på området på halsen. Han budde på Haukeland sjukehotell i vekene, og fekk komma heim på perm i helgane.

 

Nye vener

Lars Martin seier han hugsar mykje positivt frå denne perioden, sjølv om han etter kvart blei dårleg av strålinga, og blant anna mista smaken heilt. Han måtte drikka eit bedøvande middel for å klara å svelja ned maten (smakssansen kom tilbake etter rundt seks månadar, halsen raskare).

– Eg fann fort ut at eg måtte prøva å bli kjent med andre medan eg var der, for å få tida til å gå. Eg fekk fleire nye vener, og etter ei stund var vi ein fast gjeng som fann på ting saman, blant andre fleire kvinnheringar. Vi kalla oss «Kreftklubben kjekk og grei avdeling Hordaland». Galgenhumor er viktig når ein er sjuk.

Gjengen gjekk turar, tok Bybanen, og åt blant anna middag på Ulri-ken.

I ettertid har dei halde kontakten og besøkt kvarandre, hatt julebord, gått på revy og gått i gravferder. Mange av dei Lars Martin blei kjent med i løpet av opphaldet på sjukehushotellet, lever ikkje lenger.

– Eg hugsar eg tenkte at eg trass alt var heldig, mange hadde det verre enn meg. Eg blei blant anna kjent med ein prest. Både han og kona hadde kreft, og som om det ikkje var nok hadde dei mista eit barn i kreft. Det artige var at Line (Øynes Valstad) nekta å bli med opp Ulriksbanen utan presten, ho meinte nemleg at den ikkje kunne ramla ned når presten var med.

Haukeland sjukehus hadde også eit eige ungdomsrom, med Playstation, filmar, aktivitetar og tilbod ein kunne vera med på. Dette prosjektet involverte Lars Martin seg i, og tok initiativ til ei lita pengeinnsamling slik at ein kunne kjøpa inn meir utstyr til ungdomsrommet.

– Eg synest dette var eit flott tilbod, og anbefalar andre som skal ha opphald på Haukeland om å nytta seg av tilboda som finst. Gjennom ungdomsrommet kan ein til og med få støtte til ulike aktivitetar ein vil vera med på, eg fekk til dømes dekt delar av ein fotoworkshop.

Han fekk elles tida til å gå med å vera med to kompisar som budde i Bergen, som var med han på kino éin gong i veka.

– Kva med familien din, var dei og besøkte deg?

– Nokre gonger, ja, men så var eg jo heimom kvar helg på perm.

Den verste beskjeden

30. juni 2010 skulle Lars Martin ha sin siste dag med stråling. Han gledde seg til å reisa heim, og å få sommarferie med båtturar og grilling med venene sine. Men dagen før hadde han så ekstrem hovudverk og la seg tidleg. Då han vakna på heimreisedagen hadde ikkje verken gitt seg, og han gav beskjed om dette.

– Eg tenkte det var stress og belastning dei siste dagane som gjorde at eg hadde vondt, men tenkte eg burde gi beskjed likevel.

Etter CT og mykje venting blei han kalla inn på eit rom saman med legen som hadde hjelpt han å ta CT, og kreftlegen sin.

– Eg hugsar dei sa at det ikkje var noko å venta med, dei måtte berre sleppa bomba. Så fekk eg den verste beskjeden eg trur ein pasient kan få: Kreften hadde spreidd seg til hovudet og lymfeknutane på den sida av halsen eg ikkje hadde operert. Oddsen for at eg kom til å bli ein gammal mann var svært liten.

Lars Martin fekk vidare beskjed om at han ikkje kunne køyra bil, og at han måtte begynna på tablettar som skulle dempa trykket i hovudet. På toppen av det heile var biverknadane av desse tablettane at ein kunne bli deprimert. Det var ikkje mange dagane han fekk heime i Teigen, før han måtte tilbake til Haukeland og strålast ti gonger i hovudet.

– Det eg hugsar best frå denne strålinga, var at eg følte eg hadde blå lys inni hovudet, og at det lukta klor, sjølv om det ikkje blei brukt noko klor. Eg beskreiv det som «Star Wars». Eg begynte også å mista håret mitt, og fann ut at eg like godt kunne barbera av meg alt, i staden for å finna hårdottar over alt i huset.

Tre dagar etter strålinga var ferdig begynte han på cellegiftkur.

Venta på døden

September blei truleg den verste månaden i Lars Martin sitt liv. Han var svært dårleg, hadde ikkje energi, og sleit med å få i seg næring. To gonger blei han lagt inn på Stord sjukehus, først på grunn av at han var dehydrert, så på grunn av problem med å snakka. Ein ny CT viste at det var kome ein ny svulst, nokre av svulstane han hadde frå før hadde minka, andre hadde ikkje utvikla seg. Til slutt fekk Lars Martin den grusame beskjeden: Stråling og cellegift hadde ikkje hatt ønskt effekt, og det var ikkje meir å gjera.

– Eg fekk beskjed om at eg kom til å døy innan eit par veker.

Lars Martin førebudde seg på å dø. Han var deprimert, svært dårleg, og låg stort sett på sofaen. Han orka ikkje mykje sosial kontakt. Men han fekk likevel god tid til å tenkja.

– Eg hugsar at eg fekk fleire idear om ting eg ville gjera. Eg ville skriva individuelle brev til dei rundt meg som betydde mykje for meg, og leggja det i ein konvolutt. Så kunne dei ha eit minne etter at eg var borte. Eg tenkte også på kva song eg ville ha i gravferda mi. Noko av Coldplay eller Pink Floyd stod på lista.

Lars Martin fortel også om bekymringar han hadde.

– Eg fann ut at ei av livsforsikringane mine ikkje var så gode, og var bekymra for at det ikkje skulle vera så mykje pengar igjen etter meg. På grunn av føflekken fekk eg aldri gjeldsforsikring. Eg fekk laga eit reknestykke, og på grunn av god arbeidsgivarforsikring ville det heldigvis bli ein god slump.

Lars Martin rådar derfor alle til å sjekka opp i forsikringane dei har, både livs- og uføreforsikring:

– Når det gjeld uføreforsikring hadde eg heldigvis ei lita ei gjennom arbeidsgivar, men hadde eg visst at fagforeininga hadde ei eg kunne teikna frivillig utanom, hadde eg vore endå betre stilt. Forsikringar er kanskje ikkje det ein tenker på når ein er i 20-åra og «udødlig», men dersom du er så uheldig å bli sjuk over lengre tid, angrar du fort på at du ikkje tok deg tid til å sjekka. Eg trur nok mange i ein god jobb ville blitt sjokkert over kor lite dei får utbetalt, om dei ikkje har ei tilleggsforsikring.

Og apropos det å vera pårørande: Lars Martin trur det ofte kan vera mykje verre enn å vera sjuk:

– Når du er sjuk og dårleg blir du kanskje trøytt, irritert eller likegyldig, sjølv om du veit at andre berre vil hjelpa og gjera alt godt for deg. Det må vera forferdeleg å stå der, hjelpelaus på sidelinja. Om ein er forelder eller i nær omkrins til den som er sjuk, er det spesielt viktig å hugsa på barn som har sjuke søsken eller sjuke i nær familie. Dei kan veldig fort føla seg forbigått då den sjuke lett får all merksemda. Så ikkje gløym dei!

 

Nytt håp

Vekene gjekk, men Lars Martin døydde ikkje. Det var uuthaldeleg både for han og familien å venta. Og kor lenge skulle dei eigentleg venta? I frustrasjon sendte Lars Martin e-post til kreftlegen sin og spurde.

– Han ringte meg, og var overraska over at tilstanden min ikkje var blitt så forverra som venta. Han sa at legen som hadde vurdert levetida mi sannsynlegvis hadde bomma litt, då det var vanskeleg å tidfesta slikt. Så fortalde han om eit heilt nytt klinisk studie han nettopp hadde fått vita om, eit prøveprosjekt med medisinen Ipili-mumbab, som eg kunne få delta på.

Men på dette tidspunktet var Lars Martin så nedbroten, mentalt og fysisk, og innstilt på å dø, at han ikkje visste om han klarte fleire sjukehusbesøk og eventuelle negative beskjedar.

– Til slutt, etter samtalar med dei rundt meg, bestemte eg meg for å prøva likevel. Gi det eit siste forsøk.

12. november fekk Lars Martin første dose med den nye medisinen på Haukeland sjukehus. Han fekk totalt fire dosar med tre vekers mellomrom, og avslutta kuren 13. januar 2011. I slutten av februar var han til kontroll, og fekk beskjed om at svulstane hadde blitt mindre. Medisinen hadde hatt effekt! Lars Martin var betre i forma, og fekk nytt håp og ny livsgnist. Han hadde meir sosial kontakt, og kom ut av «depresjonsbobla». I april viste ein ny kontroll at kreften var stabil.

Meistring

Sidan den gongen har Lars Martin vore på kontroll kvar tredje månad. Alt ser framleis stabilt ut, men det er likevel nervepirrande kvar gong.

– Eg er blitt så vant til at det går bra. Om eg no hadde fått ein dårleg beskjed, hadde eg nok fått meg ein alvorleg knekk, innrømmer han. No i ettertid har dei funne nokre ting dei har lurt på om kan vera kreft, og då har eg måtta venta til neste kontroll for å sjå om det har utvikla seg. Det er nesten uunngåeleg å bli litt hypokonder etter det eg har vore gjennom, og eg er jo nervøs for at det skal utvikla seg meir kreft eller dukka opp nye ting. Dei gongene dei har funne ting eller lurer på om det kan vera noko, får eg meg ein ny nedtur, og treng nokre dagar på å henta meg inn igjen.

Lars Martin har på mange måtar fått livet tilbake og meiner sjølv han har god livskvalitet, sjølv om han ikkje kan vera i jobb.

– Eit halvt år på sofaen gjer noko med deg. Eg hugsar at eg tenkte medan eg låg der, at eg skulle gitt mykje for å heller gå eit 12 timarsskift på Søral, om eg så måtte kosta heile hallen! Etter nokre år hadde eg ein idé om at eg kunne vera vikar på Søral dei dagane eg følte meg bra, men akkurat då eg hadde spurt om det var greitt, fekk eg ein periode der nakken og kroppen slo seg vrang, og det varte i fleire månadar.

Om det skal bli aktuelt for Lars Martin å jobba igjen, må han ha ein lengre periode der kroppen er stabil, før han prøver seg.

Han har det mykje betre, men slit med ein del seinskadar, både med vondt i nakken, kne og hofter. Han går jamleg til fysioterapi for dette. I tillegg tåler han ikkje like mykje som andre, han blir fortare trøytt og sliten.

– Eg må planleggja betre, og «lada opp» i forkant viss eg skal noko eg veit vil tappa meg for energi. Eg gløymer av og til at eg er sjuk, nokre dagar føler eg meg i toppform. Men det går jo opp og ned, andre dagar er eg heilt «tom». Det er veldig irriterande at eg ikkje alltid får til alt eg vil.

No ser du han kanskje med fotoapparatet i handa eller på veg til fjells. Men etter eit halvt år på sofaen måtte han starta heilt frå null.

– Eg hadde ingen kondisjon, og måtte setja meg små mål. Først Postvegen, så litt lengre turar. Eg hadde sikkert femti pausar berre for å kara meg frå huset og opp til ein benk litt ovanfor huset. Det første skikkelege målet var Nordfjell, og etter kvart kunne eg utvida måla mine. No har eg vore både på Melderskin, Gygrastolen, Ulvanòsa og Englafjell. Fotografering og fjellturar er eg veldig glad i, det er i alle fall givande for meg, og eg trur det kan være eit bra tips til andre i same situasjon at ein må finna seg ein hobby ein likar. Det er ikkje alle dagar det går an å drive like mykje med det når kroppen seier nei, men alt handlar om å finna ein balanse som passar.

 

Engasjert

Lars Martin er ein veldig engasjert, ung mann. Det har vi fleire døme på. Medisinen han fekk prøva var svært kostbar, og han engasjerte seg for at fleire skulle få prøva den sidan Norge ikkje ville godkjenna den. Derfor stilte han opp til intervju i TV2 og VG. I tillegg blei han spurt av Tone Skår og selskapet NRI om å halda eit føredrag på engelsk for 120 helsepersonale i heile Norden. Då fortalde han om sjukdomshistoria si og korleis han opplevde behandlinga.

Lars Martin seier at du må vera din eigen «ambassadør»:

– Pass på at du blir kalla inn til kontroll, ring og spør om du er usikker eller bekymra. Eg brukte sjølv mykje tid på å gjera research om kliniske studiar/prøveprosjekt eg kanskje kunne vera med på. Dette kunne eg sagt mykje om, men eg håpar Tone Skår (intervju lenger bak i avisa, red.mrk.) kan fortelja meir om det.

Lars Martin har også engasjert seg lokalt. Han var med som frivillig i tilbodet for unge pårørande, ei gruppe for unge mellom 10 og 18 år med alvorleg sjuke i familien, eller som har mista nære familiemedlemer. Han har også blitt ein del av den trufaste gjengen som arrangerer Vardhaugselbasaren kvart år, og har teke på seg ansvaret for å samla inn vinstar og gåver til basaren.

Takknemleg

Han trur ikkje det er ein fasit på korleis pasient og pårørande reagerer når kreftbeskjeden kjem.

– Eg veit eg var vanskeleg å vera rundt då eg var på mitt sjukaste. Men eg er veldig takknemleg for alle som kom på besøk sjølv om eg berre låg der og ikkje ville snakka. Eg har ein støttande familie og mange vener som har gjort mykje flott, blant anna køyrt rundt på meg då eg ikkje fekk køyra sjølv, og som bar sekken min til fjells for meg. Som var tolmodige og tok ting i mitt tempo, og som inviterte meg med på ting. I tillegg er eg veldig imponert over det lokale helsevesenet i Kvinnherad, og legane på Haukeland sjukehus. Eg kjenner meg godt ivareteken.

Han gir også eit anna råd til dei som kjenner nokon som er sjuk:

– Ikkje slutt å spørja den sjuke om han eller ho vil vera med på ting, alt frå festar til turar og sosiale arrangement. Å bli inkludert, sjølv om ein innimellom må seia nei fordi ein ikkje orkar, er viktig for sjølvkjensla.

 

Framtida

Så, kva med framtida? Har Lars Martin planar og draumar? Sjølvsagt!

– Eg sparar jo til å kunna fiksa opp huset mitt, eller til ny kreftbehandling om eg skulle få tilbakefall, og det er kome noko ny medisin som staten ikkje vil betala for. Så heilt svart kan det no ikkje vera, ler han.

– Nokon meiner eg burde reist jorda rundt, og eg har nok ei lita «bucket list» med ting eg vil oppleva, blant anna å reisa til Nord-Norge å sjå og fotografera skikkelig nordlys. Men eg synest kanskje det kan vera like fint å gå til eit nytt fjell i Kvinnherad, fotografera ein stjernehimmel eller berre reisa små turar. Eg har nok fått eit anna fokus enn før eg blei sjuk, og set større pris på dei enkle tinga. Eg tenkjer at eg er heldig som framleis er her. Og er det noko folk lurer på, er det berre til å spørja.

Lars Martin meiner ein ikkje må gå rundt og vera livredd for kreft. I staden må ein tenkja på at fleire og fleire overlever, takka vere forsking og nye medisinar.

– Kreft betyr ikkje alltid død. Ein må prøva å vera positiv, og halda på dette håpet til det siste. Jo lenger ein held seg levande, jo større blir håpet, fordi det heile tida skjer nye ting innan forsking og medisin. I framtida håpar eg Norge vil ta raskare avgjersler på om nye behandlingsformer skal godkjennast. Før immunterapi kom hadde dei svært dårlege våpen å bekjempa føflekkreft med spreiing med, og hadde ikkje eg fått medisinen Ipilimumbab, hadde eg ikkje overlevd.