Jeg har noe å skrive heim om!

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Meiningar:Når jeg er heime og snakker det språket som er det beste i verden, spør de jo av og til om hvordan det nå egentlig er å bo og jobbe i Norge. Joda, sier jeg, det er nå fint det, jeg har gode venner der etter hvert, og lønna kan jeg ikke klage over. Permisjonsordningene er heilt på topp og pensjonen ser ut til å bli skikkelig – enn så lenge. Så egentlig hadde jeg ikke så mye å skrive heim om. Helt til nå.

Jeg har kommet opp i den alderen da mimring om farne tider blir mer framtredende. Jeg har tross alt mer tid heime, ungene er store og er flytta ut. Og da kom jeg til å tenke på en drøm jeg ofte har.

Jeg drømmer at jeg ikke kan komme ut av kontoret mitt. Døra er låst, det er brann eller det er bare forbudt å komme ut. Men som oftest finner jeg ikke døren…hvor var den nå igjen?

Nå har jeg da flyttet ofte. Cirka fire ganger var jeg med på å flytte hele skolen, og jeg har byttet kontor cirka seks ganger. Nei, sju. Jeg glemte den gangen da vi ikke hadde kontor og bare satt på en annen sitt personalrom. Det var trivelig det, men du fikk ikke gjort så mye. Gud, så masse kaffe folk drikker! Og så mye de har å snakke om. Nesten som om rådhuspersonalet måtte sitte i kantinen hele dagen!

Skolen var først i kjelleren til Torghuset. Det ble for mye støy med ombygging til storsenter, og lærerne fikk problemer med stemmebånda, siden det er vanskelig å drive med uttaletrening ved siden av en pneumatisk drill, så ja, så fikk vi vi mast oss til et lokale på Sunde, et gammelt hus like ved et fiskeoppdrett med mye god, frisk fiskelukt, små intime lokaler, varmt om sommeren og kaldt om vinteren..

Men, men ..

Da transportkostnadene ble for høye og og lokalene rett og slett for trange til både fisken og oss, maste vi oss til tredje etasje på Aksen. Dette var en fin plass og alt gikk bra, heilt fram til den store syndfloden. Så flyttet vi inn i en annen skule, der vi måtte telle alle teskjeene hver dag. Og alle stoler. Og alle kopper. Og egentlig burde vi ikke vært der. Men, men. Samtidig var vi også på biblioteket, møterom 1 og 2 på kulturhuset og gamle DNB- banken. Det var så mørkt og koselig i den gamle banken, at vi overveide å ta med stearinlys på regnfulle dager. Det var nemlig nesten ikke en eneste lyspære som virket lenger og vi forstår jo at teknisk har det travelt.

Det gjør vi. Ja, ja. 

Så flyttet vi til Lonabrotet. Litt for få og små lokaler der også. Tett på hverandre.

Men, men, om tre år flytter vi til Aksen! Vi er fornøyd, selv om våre lokaler i gamle Aksen antakelig kommer på plass etter alle andre.

Ja, ja.

Så satt vi på kontor under Torghuset igjen. Tre damer på et kontor så stort som en garderobe. Nå er garderobene ikke så helt små for tida, så hvorfor klage? At vi måtte ta taushetsbelagte samtaler i en krok av parkeringsgarasjen av og til på grunn av dårlig dekning, eller svært personlige samtaler med elever på det kjøkkenet som vi delte med senterleder.. ja, ja, vi må være fleksible.

Og lærerne da. Som satt, alle åtte, på et rom beregnet for toppen tre personer med bare en utgang? Og vinduene låst?

Ja, ja, det skjedde nå ingenting heldigvis.

Og nå sitter vi alle 17, endelig gjenforenet, på et kontor der lærerne uten tvil har fått det bedre (det skulle nå heller ikke så mye til), og resten sammenpølset i andre enden. Med EN (1) utgangsdør og nå endelig med to nøkler til to vinduer på samme høyden med døra som vi kan hoppe ut av. Hvis det trengs. De som har brukket en fot, har en hernia, bare er gamle eller sitter helt bakerst i lokalet….ja,ja, det løser seg nok.

Nå spør de heime, med et alvorlig uttrykk i fjesene: Hvor jobber du da? Jeg jobber med voksne, sier jeg, og da er det ikke så nøye. De har nemlig ikke foreldre og foresatte og foreldreråd og sånt, og dermed kommer det heller ikke så mange klager.

Men, sier en gluping, når jobber du da? Godt spørsmål, sier jeg, du vet, jeg tror at noe er galt med personalpolitikken. Jeg er jo universitetsutdannet i voksenpedagogikk og alt, komplett med hovedoppgave osv., så jeg er ikke akkurat billig. Så jeg tror at de ikke akkurat har oversikten over dette feltet. Og det er jo forståelig, da det aldri er noen som klager, som sagt har de ikke foreldre som passer på, dessuten kan de jo ikke norsk, så hvordan klage? Dessuten skal det noe til å forstå den norske tenkemåten. Når du sier noe, må du passe på hvordan du sier det. Ellers maser de hodet av deg mens de påpeker at du kunne jo sagt det PÅ EN ANNEN MÅTE! (Og dessuten tjenestevei, helst på skjema). Og når de er ferdige med det, har de glemt det du EGENTLIG VILLE SNAKKE OM. Innholdet altså.

Men, men..

Jeg drømmer altså den rare drømmen, av og til litt skremmende, det er sant, men vi må jo være rasjonelle og vi vet at det er en god grunn til det: Jeg er stolt over at jeg er så fleksibel. Det våger jeg å si, selv om det koster meg litt nattesøvn…

Men, men, nå har jeg i hvert fall noe å skrive heim om: At det her går an å bruke nesten 40% av arbeidstida på å pakke ut, pakke inn og pakke ut igjen, bruke tid på oppvask, kopier og datamaskiner og dets oppkopling, å fortelle elevene hvor de skal minst ti ganger (men det er også norskopplæring..), pakke ut esker, miste permer, flytte u-utpakkede esker fra siste gang videre, å fortelle folk i Rosendal at dette er lovpålagt 20 ganger i de siste ti år, og få trening i arbeidstid ved å springe mellom lokalene i Husnes sentrum… selv om det er mindre nå enn for noen måneder sida.

Nå jobber jeg 40% mindre på grunn av at en kan bli trøtt og utslitt av mindre, og prøver å bruke de andre 60 på jobben min, som er å kvalifisere flyktninger til arbeidslivet i Norge. Slik at de blir gode i norsk, kan nok om det norske samfunnet og får grunnskole-opplæring, hvis de ikke har det på grunn av sønder- og sammen-bombede skoler i det ødelagte heimlandet deres. Ja.

Men av og til lurer jeg på om JEG egentlig vet hva det er: arbeidslivet i Norge. Kanskje er det meg det er noe galt med. Jeg er tross alt utlending sjøl..

Elisabeth Croles

voksenpedagog og flyttekspert

Send tekst og bilde «

Vi vil gjerne høyra om smått og stort som går føre seg i Kvinnherad. Hjelp oss å vera overalt!

Artikkeltags