Gå til sidens hovedinnhold

«Lytt til erfarne fagfolk»

MEININGAR

For omtrent et år siden kom koronapandemien for alvor til Norge. Vi husker alle hvor vi var da Erna leste opp de mest inngripende tiltakene den norske befolkningen har opplevd i fredstid. Det er ingen tvil om at dette har hatt negative konsekvenser for mange. Etter over et år er vi lei tiltak. Det er ikke rart at det er flere som ønsker å sette spørsmål ved, eller å lette på tiltakene.

I Kvinnheringen 30. mars kunne vi lese innlegget «Ingen skam å snu», skrevet av sykepleier Marielle Sjo. Jeg ønsker en åpen debatt velkommen, og det skal være rom for ulike meninger i et samfunn. Påstander som svekker tillitten til helsemyndigheter og vaksinasjonsprogram under en pågående pandemi, krever dog et tilsvar.

Som basis for medisinsk kunnskap, og for så vidt også kunnskap ellers, ligger den vitenskapelige metode. Jeg er selv tilhenger av denne metoden. Man tester hypoteser, og er villig til å forkaste eller endre hypotesen hvis fakta ikke stemmer overens. Dette er tidkrevende, og koster penger. Det er gjennom slike nitidige prosesser at man har fått alt fra p-piller til raketter som kan ta oss til mars.

Innlegget til Sjo er ikke det første av sitt slag. Jeg har mottatt flere under pandemiens gang. Alle er over samme lest; en blander personlige meninger med teorier uten solid dokumentasjon. I god konspirasjonsteoretisk tradisjon fremmes dette som fakta.

Virus muterer. Mutasjoner er tilfeldige. For det meste blir virusets egenskaper uendret. Noen ganger blir virusets egenskaper svakere. Noen ganger blir virusets egenskaper mer dødelige. Noen ganger får det egenskaper som gjør at det smitter lettere. Noen ganger får det en kombinasjon. En mer dødelig variant vil ofte smitte mindre, fordi den smittede i høy grad dør før vedkommende rekker å smitte mange andre. En virusvariant som smitter lettere og er omtrent like dødelig som utgangspunktet, vil uavhengig av tiltak eller ei, spre seg i større grad. Dette har vi sett med for eksempel den britiske varianten av viruset, som nå begynner å dominere også i Norge. Denne varianten har vist seg å også være noe mer dødelig. Mildere restriksjoner i påvente av at mindre sykdomsfremkallende varianter skal overta, er mildt sagt et sjansespill. Som vi til nå har erfart, er det ikke sikkert at viruset muterer slik vi ønsker.

Tiltakene som regjeringen har kommet med, har blitt til underveis, med et gradvis voksende datagrunnlag å basere seg på. Det er omtrent det beste en kan få til under en pandemi med et nytt virus. Ofte fremstilles det som om det finnes to alternativer; enten å prioritere smittevern eller å prioritere næringsliv. Sannheten er at en ikke kommer unna smittevern og restriksjoner. Letter en på smitteverntiltakene i en uvaksinert befolkning, vil smittetallet øke eksponentielt. I sin tur vil dette overbelaste kapasiteten i helsetjenesten. Endepunktet er at en ikke lenger vil kunne håndtere de syke; ei heller akutt hjerteinfarkt, kreft, traumer og planlagte operasjoner. Et slikt scenario vil med sikkerhet være katastrofalt også for næringslivet. Dagens smitteverntiltak er med på å redusere spredningen av mer smittsomme virus, og er ikke årsaken til at de eksisterer.

På rekordtid har flere vaksiner mot coronavirus blitt godkjent for bruk. Flere er på vei. Noen av vaksinene har brukt teknologi kjent fra før, mens noen har benyttet teknologi som ikke har vært brukt på mennesker før. Denne teknologien har dog vært under utvikling i over tjue år, og var klar til bruk omtrent samtidig med at pandemien inntraff – et lykketreff.

Alt en gjør i livet innebærer risiko; bilkjøring, sykling på enhjulssykkel, klatring i trær eller stup i sjøen. Å ta vaksine innebærer også risiko. Spørsmålet her er hvilken risiko som er fornuftig å ta. Risikoen ved en vaksine må veies opp mot sykdommen en skal vaksinere mot. Når det gjelder coronavirus, vet vi etter hvert at det er en risiko for å utvikle alvorlig sykdom, også for yngre og friske mennesker. Alle vaksinene har vært igjennom en godkjenningsprosess, og en har konkludert med at fordelene er større enn eventuelle ulemper. Vi har også systemer som fanger opp bivirkninger ved vaksiner, selv etter at de er sluppet på markedet. Dette er Astra Zeneca-vaksinen et eksempel på. En sjelden, men alvorlig bivirkning har dukket opp, og bruken er inntil videre satt på pause, slik at en får tid til å undersøke dette grundig. Når det gjelder bivirkninger frem i tid, vet vi ikke om det kommer til å dukke opp en og annen sjelden bivirkning, men sett i lys av den relativt store risikoen vi har her og nå, er det rimelig å godta en minimal fremtidig risiko.

Når det gjelder barn, aksepterer vi mindre risiko. Dette nettopp fordi de er barn. Å la barn «gå i krigen» vil føre til mye smitte i denne gruppen. Barn har flere voksne nærkontakter, både foreldre og lærere i skole/barnehage. Det er ikke praktisk mulig for disse nærkontaktene å beskytte seg for smitte, spesielt ikke om en heller ikke kan vaksinere dem. Stor sykdomsbyrde i denne gruppen vil føre til flere syke voksne, men også til flere tilfeller av alvorlig sykdom hos barn.

Sjo skriver videre at hun selv har takket nei til vaksinen. Hun begrunner det med risiko knyttet til vaksinen, men også fordi den ikke vil gi henne «livet tilbake». Hun har rett i at vi ikke har kunnet konkludere med at vaksine beskytter mot smittespredning. De fleste vaksiner beskytter mot smittespredning. Det er grunn til å tro at det også er slik med denne vaksinen – en har bare ikke nok data per nå til å kunne konkludere endelig. Derfor gjør en heller ikke det.

En misoppfatning jeg ofte ser, er at vaksinen «slår ut immunforsvaret», eller som Sjo skriver – gjør sånn at «forsvaret ligger nede». Det er ingenting ved en vaksine som slår ut immunforsvaret. Tvert imot setter immunsystemet i gang med å identifisere inntrengeren og igangsetter en immunrespons. Det er derfor en ofte kan kjenne seg litt frostig og slapp de første dagene etter et vaksinestikk.

Mot slutten av innlegget røper Sjo mangel på innsikt i pandemien. Hun skriver at «Ressursene vi bruker på testing og smittesporing er bortkastet. Innsatsen bør legges i å behandle de som faktisk er syke». Den norske strategien med å teste, isolere, smittespore og sette i karantene (TISK) må sies å ha vært en suksess. De fleste smitteutbruddene i Norge blir slått ned lokalt. Testing og smittesporing er den beste måten å begrense smitte på. Uten denne innsatsen vil vi raskt få uoversiktlig situasjon med skjult smitte spredt i befolkningen. Ren statistikk tilsier at med flere smittede følger flere sykehusinnleggelser og dødsfall. Vi trenger ikke se lenger enn til vårt naboland. Det er viktig å ha ressurser til å behandle de som er syke, men dette må ikke gå på bekostning av testing og smittesporing, som i en uvaksinert befolkning er det aller viktigste sykdomsforebyggende tiltaket.

Som legevaktslege fikk jeg tidlig tilbud om vaksine, og takket umiddelbart ja. Det oppfordrer jeg også alle andre som får tilbudet om vaksine til å gjøre. Helsepersonell som får tilbudet, bør gå foran som gode eksempler. Ta avgjørelser basert på viten, og ikke antagelser. Hører du at noen er skeptiske til vaksinen – spør hvorfor, og spør gjerne etter deres kilder. Ved vaksinespørsmål, hadde jeg satt pengene på FHI, fremfor en hvilken som helst antivaksine-gruppe på Facebook eller en «anerkjent» forsker med kontroversielle uttalelser.

Ta vaksinen og lytt til erfarne fagfolk!

Glenn Opland

Kommuneoverlege/smittevernlege

Kommentarer til denne saken