Jonas Lie – en nasjonal kulturskatt

Av
DEL
MEININGARiv>


Jeg viser til de to uttalelsene i navnesaken, med innlegg i lokalavisen. Begge innleggene går sterkt imot at Jonas Lie får parken oppkalt etter seg. Jeg er uenig i begrunnelsene og påstandene som blir angitt. Jeg finner det derfor nødvendig å komme med en historisk oppsummering om vår nasjonale forfatter Jonas Lie, hans forhold til Kvinnherad, og den videre utviklingen på Husnes og gamle Undarheim.

På Undarheim er der funnet spor etter mennesker fra steinalderen. Selve gården ble til i jernalderen. Gjennom de mange århundrene som fulgte utviklet gården seg til et fellestun med 40 hus. På grunn av den ekstra rike tilgangen til naturressurser på Undarheim ble der også et mangfold av aktiviteter til livsopphold for innbyggerne opp gjennom tidene.

I 1791 bestemte kong Christian den fjerde at Undarheim skulle være sete for embetet til sorenskrivere i Sunnhordland. Fra 1791 og frem til da Jonas Lie flyttet til Husnes, ble Undarheim gård utviklet som embetsmannsgård. Der ble lagt ut en offisergård og senere også sorenskrivergård. Der ble bygget korpsjefshus med eksersersplass, og en statlig dyreutstilleng (fesjå) ble etablert på Undarheimsøyro. Gården ble for det meste bygslet vekk til den lokale befolkningen på Undarheim.

Det var til denne gården og huset, med sin rike og mangfoldige forhistorie, at Jonas Lie kom til på Undarheim gard. Året er 1846 og med seg har han foreldrene Pauline, Mons og fire søsken. Den minste er fire år og heter Fanny. Faren er sorenskriver og sterkt engasjert i de lokale forholdene i bygdene i og omkring Undarheim. Moren har stor interesse for litteratur, leser mye og er svært kunnskapsrik. De bosetter seg i korpshuset og blir boende der i 14 år, lengre enn noen av de embetsmenn som har vært der tidligere. De holder et åpent og gjestfritt hus. Der er eksersersplass på Undarheimsøyri, og Undarheim er tingstaden i Sunnhordland. Der er bønder og embetsmenn i et levende bygdemiljø.

Jonas er da 13 år og nest eldst, og er aldersmessig i en viktig fase i livet når han kommer til Undarheim. Han fikk utgitt sitt første trykk da han bodde der, han var da 21 år. Han begynner også å snakke den lokale Kvinnheradsdialekten og er positiv for nynorsken og målsaken. Til tross for klasseskille på den tiden, har han mye kontakt med bygdefolk og starter blant annet opp en søndagsskole for ungdom. Han er opptatt av sjøliv og fiske på Undarheimsvågen og Opsangervanet, og skildrer ofte den storslåtte naturen omkring i Kvinnheradsbygdene. Men familien får en stor sorg da søsteren Fanny dør i 1858. Hun ble bare 17 år gammel, og er begravd på middelalderkirkegården på Kaldestad. Familien planter da den alléen som fører opp til det ærverdige embetsmannhuset der de bor. I mai 1859 forlover Jonas seg med Thomasine. Hun var hans kusine og bodde i flere år sammen med familien på Undarheim. De to reiste ofte ut på «date» til den lille øya Rundeholmen i Opsangervatnet, og Jonas klarer å få ut et steinbord med benk til Rundeholmen. Rundeholmen ble allerede i 1934 vernet som naturreservat på bakgrunn av den kulturhistoriske verdien. På jonsokaften i 1934 ble minnestøtta av Jonas og Thomasine Lie avduket på Undarheim. Dagen ble en folkefest. Fra hele Sunnhordland kom de med bil, hest og kjerre, til fots og i båter. Der var opprop i aviser fra de mest kjente forfattere i landet. Der var sangkor og musikklag, og Ragnvald Våge leste prolog på Rundeholmen, hvor folk ankom i båter fra alle kanter. Jonas Lie var altså en person som hele landet var stolt av, og ikke minst den lokale befolkningen i Kvinnherad.

I mai 1860 giftet Jonas seg med Thomasine og samme året flytter familien Lie fra Undarheim. Gården ble solgt og delt opp i flere bruk og utviklet seg til et bygdemiljø med sterke kulturelle tradisjoner og historie. I folketellingen fra 1900 ble der registrert 83 personer bare på Undarheim. Dette til tross for at det i den tiden var stor utvandring til Amerika fra denne bygda. Der ble i årenes løp både dampskipskai, postkontor, landhandel og telegrafstasjon. Senere kom der også opp en butikk for kolonial og landbruk. Den lå sentralt tett inntil den gamle bygdevegen i krysset på Undarheim. Undarheim ble dermed i økende grad viktig for bygdene i nærheten.

I 1880 opprettet fylkestinget en husmorskole med praktiske og teoretiske fag i sorenskrivergården på Undarheim gard. I 1960-årene ble dette gamle bygdesamfunnet bokstavelig talt revet opp med røttene, og forsvant i løpet av noen få år. Hus ble revet og einendommer ekspropiert. Innbyggerne måtte flytte og bosette seg andre steder. Store områder med matjord og skogsområder ble tatt til industri, veier og boliger. Gamle kulturområder ble borte. Nye innbyggere kom fra hele landet og måtte bygge opp et nytt samfunn nærmest fra grunnen av.

I årenes løp har flere påpekt den manglende interessen fra lokalbefolkningen i utviklingen av Husnes. Der er mange som nå tar til orde for hvor viktig det er med kjennskap til den historien som ligger bakover i tiden, og at denne ikke ble tatt med i utbyggingen av Husnes. Kultur og kjennskap til tidligere historie gir felles indentitet og ståsted, og danner grunnlag for samarbeid og god utvikling i et samfunn.

Jonas Lie er en nasjonal kulturskatt. Å kalle parken på Husnes opp etter han vil være en berikelse for regionsenteret og kommunen forøvrig. For de innbyggerne som kjenner historien har området alltid vært Jonas Lie-parken. I flere generasjoner har lokale innbyggere samlet seg ved Jonas Lie-statuen ved høytidelige anledninger. Dette kom også tydelig frem da hans navn fikk flest stemmer fra lokalbefolkningen ved utlysningen av nye navn. Flere gode personnavn av nyere dato kom også frem, men en tenker at det nå i første omgang blir viktig å trekke frem de eldste.

Statuen av Jonas Lie står nå i parken nedenfor kulturhuset og kulturskolen med miljøgata imellom. Hans navn på parken vil bli en fin markering i møtet mellom fortid og nåtid. Dette blir særdeles viktig for regionsenteret i Kvinnherad med tanke på den historie som ligger bakover i tiden.

(Kilde: Boka «Mellom embetsmenn og bygdefolk på Undarheim» av Jostein Røstbø).

Jorunn Marit Røsseland

Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags