Musikkskribenten: Toralv Lura er langt over middels interessert i klassisk musikk/kunstmusikk. Han reiser mykje på konsertar, musikkfestivalar og operaoppsetjingar både i Norge og rundt om i Europa. Her får du hans vurderingar av den 6. Rosendal Kammermusikk­festival.

Det skal ha blitt sagt at den beste klaverkonserten av Mozart er den siste du hørte. Kanskje kan en si det samme om kammermusikkfestivalen i Rosendal; den siste er den beste. Årets festival var en forsinket utgave av Beethoven-festivalen som skulle vært i 2020. Festivalen var en måned tidligere enn vanlig, fordi sjefen selv, Leif Ove Andsnes i august er opptatt med prestigetunge oppdrag ved The Proms i London.

Knapt noen tidligere festival har vært så tydelig profilert som denne. Det var virkelig et dypdykk i Beethoven sin kammermusikk: Det ble spilt fem strykekvartetter, tre klavertrioer, fire klaversonater, to cellosonater, to fiolinsonater og den store septetten. I tillegg mer sjeldne spilte verker, som arrangment av britiske folkemelodier, Gøthe-lieder og pianofantasien op. 77. I tillegg ble det holdt foredrag og panelsamtaler, slik at de som ønsket det kunne skikkelig fordype seg i mysteriet Beethoven. Gunnar Danbolt hadde kuratert en digitalutstilling med bilder av håndskrevne originalpartiturer av Beethoven, samt ett av Mozart til sammenlikning. Danbolt har også skrevet et meget lesverdig essay som ikke bare utdypet poenget med utstillingen, men også plasserte Beethoven i en kunsthistorisk sammenheng hvor komponister går fra å være sett på som dyktige håndverkere, til frie og selvstendige kunstnere. Sammenhengen mellom Beethoven og den andre kunstutstillingen, verker av den norsk-tyske kunstner Olav Christopher Jenssen, var nok vanskeligere å få øye på, men utstillingen står greit nok på egne ben.

Den moderne kontrast i programmet var norsk kortreist samtidsmusikk representert ved festivalkomponist Ketil Hvoslef fra Bergen og saksofonist Marius Neset fra Os.

Årets musikere var omtrent uten unntak erfarne musikere med lang merittliste. Kanskje Beethoven er en komponist en musiker legger fra seg etter studietiden for å så ta opp igjen når en har fått mer livserfaring? Andsnes selv spilte knapt nok inn en plateinnspilling med Beethoven før etter fylte 40 år.

Covid hadde ikke helt sluppet taket på festivalen siden cellisten Tanja Tezlaff måtte melde avbud, men på kort varsel troppet to vikarer opp, Audun Sandvik og ikke minst den legendariske cellisten Steven Isserlis.

Skyhøyt nivå

Nivået på konsertene var skyhøyt. Jeg kan ikke nevne en eneste konsert hvor ikke musikerne til fulle mestret de tekniske utfordringene, og i tillegg virket engasjert med stor formidlingsevne og vilje.

Noen høydepunkt må nevnes. Det var invitert en strykekvartett, den franske Quatuor van Kuijk, som framførte alle fem strykekvartettene. Helt fra første stund demonstrerte de flott samspill, presisjon og spilleglede. Store høydepunkt ble den vakre adagiosatsen i den 1. Razumovsky kvartett, og den raske og fengende finalen i den 3. Razumovsky kvartett. Imponerende var det også at kvartetten hadde øvd inn Kjetil Hvoslef sin 3. strykekvartett og ga en fin fremføring med komponisten til stedet i salen.

Pianisten Enrico Pace ga en personlig og gripende tolkning av Waldstein-sonaten under den første konserten i Rosendal kirke. Den norske pianisten Sveinung Bjelland fikk godt fram det rare, mystiske og hypnotiske preget i den lange variasjonssatsen i pianosonate nr 30.

Steven Isserlis, som vel må regnes som cellistenes rockstar, med en fabelaktig karisma og enda bedre teknikk, tok nærmest pusten fra publikum med sitt ekspressive spill i samspill med Andsnes i cellosonate nr 4, likeså i et variasjonsverk for cello og piano sammen med Sveinung Bjelland og ikke minst i samspill med den glimrende tyske fiolinisten Antje Weithaas og Vikingur Olafsson i Erkehertugtrioen under den andre konserten i kirken.

Víkingur Ólafsson, som har fått betegnelsen Islands svar på Glenn Gould (Glenn Gould var en eksentrisk og legendarisk kanadisk pianist på 60- og 70-tallet, kjent for sine svært personlige tolkninger av pianorepertoaret), var nok den som klarte å forføre sitt publikum mest. Først med en gripende konsert i kirken, delvis sammen med Andsnes hvor de spilte pianoarrangement av Bach, Mozart og et arrangement for firhendig piano av allegrettosatsen i Beethovens 7. symfoni. Ólafsson har et sterkt forhold til den musikken han spiller og en voldsom både vilje og evne til å formidle dette til sitt publikum. Det er som han sier: «jeg har noe fantastisk å vise dere. Bare hør!»

Øyeblikk for evigheten

Ólafsson toppet sine opptredener da han, etter å ha gitt en grundig begrunnelse for sitt program, spilte sammenhengende, uten pause til applaus, først Mozart sin c-moll sonate for piano, og deretter Beethoven sin Pathétique-sonate, også i c-moll, på en høyst personlig, suggererende og dypt gripende måte. Etter å ha mottatt stående applaus, ga han beskjed til publikum om å sette seg, for da å krone verket med et pianoarrangement av Johann Sebastian Bach sin orgelsonate BWV 528 som ekstranummer. Det var som han ville skape et musikalsk øyeblikk for evigheten da de uendelig vakre tonene fra Bach sin hånd satte et punktum for de sterke følelser c-molls sonatene hadde gitt oss.

Andre interessante ting som bør nevnes er at et nylig restaurert Streicher-flygel fra 1840 ble innviet under festivalen. Linken til Beethoven er at han var god venn med pianomaker familien Streicher og sannsynligvis har spilt på et lignende instrument.

De norske samtidsmusikkinnslag var mer enn forfriskende hvileretter, vi fikk høre tiltalende saksofonspill av en av våre fremste jazzutøvere, Marius Neset, og bestillingsverket han lagde til festivalen 2020, «Who we are», ble urfremført med publikum tilstede. Verket var både tankevekkende og lyrisk vakkert. Å høre Ketil Hvoslef forklare tankene rundt hans Beethoven-nspirerte verk «Beethoven fantasi» og «Beethoven trio», ga nok mange en bedre lytteropplevelser til disse slett ikke vanskelig tilgjengelige verk.

At Beethoven hadde som sideinntekt å arrangere folkemelodier fra de britiske øyer, er nok kjent for noen, men kanskje de færreste har hørt dem. Det var morsomt å få høre åtte av dem fremført av den anerkjente tyske sopranen, Dorothea Röschmann. Hun har en flott og stor stemme, den passet best i Riddersalen, kirkerommet ble rett og slett for lite.

Rommer alle sinnsstemninger

Andsnes innledet festivalen med betraktninger om forestillingene om den monumentale Beethoven som kunne være hinder for å møte ham. Festivalens tema var å se på musikken med nye briller og oppdage mangfoldet i Beethoven sin musikk. Et annet spørsmål er hvorfor han har den posisjonen han har i vestlig kunstmusikk. Festivalen kunne nok ikke gi et endelig svar på disse spørsmål, men vi fikk rikelig med eksempler på musikk som rommer alle sinnsstemninger; fra den mørkeste melankoli, til de lystigste stemninger, og dette kan skifte når en minst venter det. Vi fikk også grundig demonstrert hvordan Beethoven tar tak i helt enkle temaer, kanskje bare en håndfull toner og slett ingen melodier, men på en insisterende måte vrir og vrenger på dem til vi til slutt må gi oss over og vedgå at dette er stor musikk. At han var den store regelbryter og sjokkerte og sitt publikum med overraskende endringer i tonearter og brudd på reglene for sonateform, er det nok de færreste moderne tilhørere som forstår intellektuelt, men kanskje intuitivt og gjør vår oppfattelse av musikken som mer spennende.

Men vi kommer ikke utenom forestillingen om den lidende Beethoven som med sin stahet og livskraft trosset alle sine vansker, ikke minst sin døvhet, og klarte å gjøre det vanskelige til et fortrinn: Nemlig at han upåvirket av omgivelsene skapte akkurat den musikken han ønsket. Det er noe dypt menneskelig i dette og kanskje det er grunnen til at det moderne menneske kan gjenkjenne følelsesspekteret i Beethovens musikk og dermed oppleve musikken som relevant for sitt eget liv.

Om ikke denne festivalen var den beste, så iallfall kanskje den mest helhetlige for de tilhørere som fulgte festivalen fra begynnelse til slutt; nemlig mulighet til dypdykk i hvorfor Beethoven har den posisjon han har. For de andre tilhørere: flotte enkeltstående konsertopplevelser med dedikerte musikere på høyeste nivå.

Ingen ting varer evig, heller ikke festivaler. Nok en gang vil jeg minne kvinnheringene om å benytte og nyte den kulturskatt Kammermusikkfestivalen i Rosendal representerer så lenge det varer.