Jeg bor på Løfallstrand med samboeren min og den 10 måneder gamle babyen vår. Vi kjenner oss heldige som bor på et så idyllisk og rolig sted, og har ved flere anledninger oppfordret andre til å vurdere å flytte hit. Men samtaleemnet blir da kjapt om vei og sikkerhet. Det er en ca. 2 km lang strekning mellom huset vårt og gang- og sykkelveien i Neslia. Svigerfar og venner bor så nærme, men likevel kjennes det som ekstremsport å skulle ta seg en trilletur dit. Både samboeren min og meg har også kontor på gamle Løfallstrand skole, og det tar oss kun 10 minutter til fots fra dør til dør. Jeg går gjerne, og jeg triller gjerne babyen vår dit også, men ikke uten en ekkel bismak i munnen.

For det er ingen hemmelighet at veien på Løfallstrand er tungt trafikkert, og det er heller ingen hemmelighet at bilister kjører for fort her. Hvem som helst som har gått litt på Løfallstrand har fått kjenne dette på kroppen. I forrige uke kunne vi lese om to stykker som hadde mistet lappen i en fartskontroll. De er ikke de to første, og neppe de to siste. Senest for et par dager siden var det også en trafikkulykke ovenfor Rosendal hyttetun, som ligger ca. 1 km fra der vi bor.

Trafikkulykker skjer hele tiden, noen mer alvorligere enn andre. Denne gangen var det «bare» materielle skader. Men i det siste har det florert av nyheter om ulykker av langt mer graverende grad i norske by- og bygdesamfunn. Fellesnevneren er at lokalmiljøet lenge har vært bekymret, og at de gjentatte ganger har sagt fra om at noe må gjøres, fordi før eller siden…

Vi er relativt nye på Løfallstrand, men har fått med oss at Løfallstrand bygdelag har jobbet aktivt med dette over en lengre periode. Det skal de har ros for. Vi har også rukket å snakke med flere barnefamilier som enten har bestemt seg for eller har vurdert å flytte til et område med gang- og sykkelsti, fordi barna deres ikke kan komme seg til vennene sine på egenhånd. Ikke på grunn av distansen, selvfølgelig, men på grunn av sikkerheten. Vi vet at det finnes ulike planer — vedtatt av kommunen — for å få bukt med problemet. Selvfølgelig skjønner vi også at ting tar tid, og at ting er kompliserte. Men hvor komplisert kan det egentlig være, og hvor lang tid er det egentlig forsvarlig at det tar?

Vi vil gjerne bo på Løfallstrand. Vi vil helst slippe å vurdere og flytte, og vi vil selvfølgelig ikke sende ungen vår bort til vennene sine med livet som innsats. Dersom Kvinnherad kommune ønsker at Løfallstrand er en bygd det er verdt å ta vare på, så er de nødt til å få fart på prosessen og tilrettelegge for at også barnefamilier kan bo her. Hvor mye Løfallstrand er verdt, er nå én ting. Det egentlige spørsmålet er hvor mye et liv er verdt. La oss håpe at vi ikke trenger en dødsulykke før det blir tatt nødvendige grep for å verne om de myke trafikantene — både små og store.

Christian Meaas Svendsen (34)